Etter liberalismen kommer nasjonalismen: 1880-årene viser vei

Sammendrag Artikkelen reiser spørsmål om hvorvidt den gjengse sammenlikningen av dagens populisme med politiske tendenser i mellomkrigstiden er den mest relevante. En bedre analogi kan finnes mot slutten av 1800-tallet, da liberalismen ble utfordret av demokratiseringen og en forsterket nasjonalisme. Den liberale selvtilliten, siviliseringsmisjonen og den selvbekreftende fremskrittsfortellingen som dominerte i 1860- og 1870-årene, sammenliknes med tilsvarende tendenser i USA etter seieren under den kalde krigen. Etter finanskrakk (i 1873 og 2008), depresjon og lønnsnedslag uttrykte populistiske bevegelser misnøye med liberaliseringens konsekvenser. En utvidet stemmerett muliggjorde en mobilisering som brøt opp eksisterende partistrukturer og utfordret den liberale elitens dominans. Krav om proteksjonisme, innvandringsstopp og statlig inngripen i økonomien fikk gjennomslag under den økonomiske nedgangen som fulgte den store liberaliserings- og globaliseringsbølgen. Bitre sosiale konflikter begunstiget utbredelsen av konspirasjonsteorier. I møtet med denne utfordringen oppga borgerskapet mot slutten av 1800-tallet sin tidligere kosmopolitiske liberalisme og krevde en stadig mer pågående nasjonalistisk opprustnings- og ekspansjonspolitikk. Raseteoriene formet oppfatningen av både innen- og utenrikspolitikk. Dette opinionsskiftet destabiliserte det europeiske statssystemet. Artikkelen spør til slutt om det ikke er denne utviklingen – at det liberale borgerskapet sluttet å være liberalt – som er den viktigste lærdommen vi kan trekke av å sammenlikne vår tid med 1880-årene. Abstract in English After Liberalism Comes Nationalism, as in the 1880s: The article rejects the widespread parallels drawn between the rise of populism in the present day and the rise of authoritarianism and fascism in the interwar years. It seeks instead to find more relevant lessons in the rise of nationalism in the 1880s, when two decades of liberal deregulation and free trade were followed by the “long depression” between 1873 and 1896. Democratization made it possible for an expanded electorate to challenge the dominance of liberal elites. Many groups sought the protection of the nation state from international competition, in tariffs, the regulation of immigration, welfare provision and exclusive access to imperial markets. Conspiracy theories, more particularly modern economic antisemitism, identified the Jews as the “hidden force” behind the instability of globalization, whereas populist movements sought to expel immigrant labour that undercut wages. The most thorough political transformation occurred among the bourgeois elites, which by the end of the century rejected the liberal cosmopolitanism of the 1860s in favour of a neo-mercantilist linkage of military and economic strength, fuelling the colonial and arms races that destabilized international politics.